Generelt om bukspyttkjertelbetennelse

Infoen i dette avsnittet er sakset fra følgende side:

http://www.123hjemmeside.no/EliAnne/36910683

Når bukspyttkjertelen blir betent,  kalles tilstanden pankreatitt. Det er en sykdom/tilstand som ikke er uvanlig hos hund. Der er ingen alder, kjønn, rase eller annen predisposisjon*    (* se neste avsnitt)

Bukspyttkjertelen (pancreas), er et viktig organ som ligger på høyre side av magen, og har to funksjoner:

1) å produsere enzymer som hjelper på fordøyelsen av maten og,

2) å produsere hormoner, som for eksempel insulin.

Årsaken til pankreatitt kan være flere og er vanligvis er knyttet til svekket immunsystem i kombinasjon med  feil kosthold. Det er ofte forbundet med  fet mat. I noen tilfeller kan det være forbundet med tilskudd av kortison.  Faktorer som kan bidra til utvikling av pankreatitt kan være infeksjoner, metabolske lidelser inkludert hyperlipidemi (høye mengder lipid i blodet) og hyperkalsemi (store mengder kalsium i blodet ), og traumer og sjokk( medisinsk betydning av ordet, med blodtrukksfall osv). Middelaldrende hunder synes å ha en økt risiko for å utvikle pankreatitt. Hunder på  diett med mye varmebehandlet  fett, eller hunder som "stjeler" eller fôres med fett-holdig "menneske- mat" synes å ha en høyere forekomst av sykdommen/tilstanden.  (Kalkunskinn synes å være meget uheldig å gi hund, min tilføyelse)

Under normale forhold, vil fordøyelsesenzymer som produseres av bukspyttkjertelen aktiveres når de kommer til tynntarmen. I pankreatitt, blir disse enzymene aktiveret tidlig i bukspyttkjertelen i stedet for i tynntarmen. Dette resulterer i fordøyelsen i bukspyttkjertelen selv. Den kliniske tegn på pankreatitt er ofte variable, og intensiteten av sykdommen, vil avhenge av mengden av enzymer som er for tidlig aktivert.

Det er to hovedformer for akutt (plutselig) pankreatitt:

1) den milde, ødematøse form og,

2) de mer alvorlige, hemmorhagiske(blødnings) formene.

Noen få hunder som har kommet seg fra en akutt episode av pankreatitt kan fortsette å ha gjentatte anfall av akutt sykdom, kjent som kronisk, residiverende pankreatitt.

Den tilhørende betennelsen fører til at fordøyelsesenzymer lekker inn i bukhulen, noe som kan føre til sekundære skader på omkringliggende organer, som lever, galleveier, galleblære, og tarm.

Kvalme, oppkast, feber, magesmerter og diaré vanlige symptomer på sykdommen. Symptomene kan også være en svært kraftige magesmerter ved berøring, abdominal distensjon (oppblåst mage), manglende appetitt, depresjon, dehydrering, en "krum rygg" holdning, oppkast, diaré og gul, fettete avføring. Feber følger ofte disse symptomene. Hvis angrepet er alvorlig, kan akutt sjokk med blodtrykksfall  forekomme, og døden inntreffer. Laboratorietester viser vanligvis  forhøyede hvite blodlegemer(betennelses-tegn), men mange andre tilstander enn pankreatitt kan også også føre til forhøyede hvite blodceller. Økning av pankreas enzymer i blodet er trolig den mest nyttige kriterie for å oppdage bukspyttkjertel sykdom, men noen hunder med pankreatitt vil ha normale nivåer. Så lave nivåer eksluderer ikke tilstanden.  Røntgen og ultralyd undersøkelser kan vise et område av betennelse i buken der bukspyttkjertelen ligger. Dessverre, vil mange hunder med pankreatitt ikke bli oppdaget  med noen av disse testene. Følgelig kan diagnosen pankreatitt forbli tentativ i noen tilfeller.

Prognose:

Prognosen avhenger av omfanget av sykdommen når symptomene presenterer seg, og en gunstig respons på tidlig behandling. Hunder som debuterer med sjokk  har en veldig dårlig prognose. De fleste av de milde former for pankreatitt har god prognose.

Behandling:

Vellykket behandling av pankreatitt vil avhenge av tidlig diagnose og rask behandling. Bukspyttkjertelen  trenger da først og fremst å hvile fra sin rolle i fordøyelsen ved å faste hunden, og dette  er en av de beste behandlingene av den milde formen av sykdommen. Den eneste måten å "slå av" bukspyttkjertelen er å holde tilbake alle spytt og mat for en kort periode. Denne tilnærmingen er selvsagt ledsaget av intravenøs væske for å opprettholde normal væske-og elektrolyttbalanse, og er ofte nødvendig i alvorlige tilfeller.. Tilstedeværelsen av sjokk nødvendiggjør umiddelbare og intens bruk av intravenøs væske, i tillegg til symtomatisk sjokkbehandling.

Vanligvis vil en rekke celler som produserer  fordøyelsesenzymer være ødelagt enten før sykdomsutbruddet,  eller som følge av det.  Dette vil som en konsekvens gi mangelfull fordøyelse av mat. Dette er kjent som bukspyttkjertel- insuffisiens/svikt, og kan behandles med daglig tilførsel av enzymer i medisinform, som tas til måltider. Hvis et betydelig antall celler som produserer insulin er ødelagt, kan diabetes mellitus være resultat, og insulinbehandling kan være nødvendig. I sjeldne tilfeller kan sammenvoksninger (adheranser) mellom abdominale organer oppstå som en konsekvens av pankreatitt. Men de fleste hunder overlever uten langtids sekveler.  (sitat slutt)

Eksokrin pankreas insufficiens

Dette er en kronisk tilstand hvor bukspyttkjertelen ikke produserer nok av de fettspaltende enzymene som trengs for en normal fordøyelse. Det finnes flere grader av sykdommen, fra mildt nedsatt enzymproduksjon til total mangel.

Hos mennesker og katter er årsaken oftest en kronisk eller gjennomgått betennelse (se over). Hos hund opptrer de fleste tilfeller uten forutgående infeksjon, og hos flere raser, deriblant schäferhund, ser man en arvelig disposisjon for sykdommen.

Dersom flere tilfeller opptrer i samme familie, bør man utgå fra at man har med arv å gjøre (selv om individer som har vært i samme miljø også kan bli syke av samme miljøårsak, som forgiftninger og infeksjoner)
Man mistenker at nedarvingen er autosomalt recessiv, noe som vil si at det er mange flere friske bærere enn det er syke hunder. Det kan altså dukke opp selv om begge foreldre er friske, og selv om sykdommen ikke er kjent i slekten. Hunder som har sykdommen skal ikke brukes i avl, og kombinasjonen bør ikke gjentas da det er inntil 25% sannsynlighet for at helsøsken kan utvikle samme lidelse (selv om neppe alle dobbelt-disponerte hunder vil bli syke heller)

Søsken og halvsøsken av syke hunder vil ha større sannsynlighet enn gjennomsnittshunden for å være bærere, og bør bare kombineres med avlshunder som er antatt fri for anlegget, så lenge man ikke har en gentest som vil si dette sikkert. På grunn av anleggets store utbredelse hos schäferhund vil det ikke være mulig å utelukke alle mulige bærere fra avl, men det er grunn til å utvise forsiktighet.
Sykdommen er i de fleste tilfeller mulig å leve godt med, og gir ikke smerter for hunden (se behandling)

Behandling

Den akutte formen (med feber, oppkast - se over) krever øyeblikkelig veterinærbehandling, ofte innleggelse, og selv da kan utfallet være dødelig.

Den kroniske og den arvelige formen er sjelden dramatisk. Symptomer er vekttap, fet/løs avføring, lite energi, dårlig hud og pels.
Vanligst at den arvelige typen viser seg mellom 1-2 års alder, men kan oppstå i alderen fra 6 mnd til 4 år.

Behandling er å tilføre fordøyelsesenzymer i fôret, helst noen timer på forhånd slik at fettet i maten er delvis spaltet før hunden spiser. Tradisjonelt har hundene også fått fettfattig kost, noe som er under vurdering.

Doseringen av enzymer må tilpasses den enkelte hund, og kanskje må man prøve litt ulike fôr før man finner det som fungerer aller best. Noen hunder tåler ikke å spise annet enn fôret, men mange kan få godbiter, kjeks, rent kjøtt etc i tillegg uten problemer (selv om disse fordøyes dårligere, spiller det liten rolle så lenge hovedfôret fungerer)
Viktigst at FETT som gis er spaltet med enzymer.

Den arvelige formen har sjelden påvirkning på insulinproduksjon/blodsykkerregulering, slik som den
akutte eller kroniske betennelsesreaksjonen kan ha.

Når hunden har fått fôr som fungerer, vil alle symptomer normalt forsvinne, og hunden kan i de fleste tilfeller leve et normalt liv. Gjennomsnittlig livslengde er noe under normal. Kortvarige tilfeller med løs mage må påregnes, da det er umulig å passe på at hunden ikke spiser ufordøyd fett - men vil ikke være farlig.

Enzymdosen må trolig justeres etter hundens vekt, alder og aktivitet (som maten forøvrig)  Man bør heller ikke gi MER enzymer enn det som faktisk trengs, da det motvirker kroppens egenproduksjon (som i noen tilfeller kan ta seg litt opp igjen over tid)  og noen rapporterer at hundene forblir symptomfrie etter nedtrapping av medisin.

Det er ekstra arbeid forbundet med tilberedningen av maten, og man bør passe på at hunden ikke spiser altfor mye annet - den bør altså være noenlunde under tilsyn. Enzymene koster en del, selv om prisen på slike preparater reelt sett har gått ned de siste årene.

Utbredelse hos schäferhund

Erich von Grafenrath (født 1918) var en kjent bærer av sykdommen, og denne hunden finnes i stamtavlen til hver eneste levende schäferhund i dag.

Det finnes ikke talldata som oppgir hvor utbredt sykdommen er, men noen studier tyder på at mellom en av hundre og en av fem hundre schäferhunder utvikler sykdommen (mange får aldri diagnosen), og i så fall er mellom hver femte og hver tiende hund bærer av den. 

Lidelsen finnes også hos noen andre raser, vanligst hos ruhåret collie, hvor en finsk undersøkelse også tyder på autosomal recessiv nedarving.